Når du er frisk, er det ingen som passer på deg; det forventes at du skal passe på deg selv. Du skal prestere og være morsom og sosial. Du skal tjene penger og ta eksamener og forelske deg i den rette og låne mens renten er lav og spise riktig, men ikke for mye, og trene riktig, men ikke for mye. Du skal feste og aldri gå glipp av noe, og drikke, men ikke for mye. Ingen veier deg og sjekker blodverdiene dine og spør om du er trøtt eller uthvilt eller redd eller likegyldig. Når du er frisk, er det ingen som spør deg om noe som helst. Du er ikke i trygge hender. Du kunne like gjerne ikke eksistert.
Når man er frisk, må man passe på seg selv. Låne mens renta er lav, møte den rette, spise sunt, ta utdannelse og bygge seg et liv. Det er ingen som spør om man er trøtt eller utmattet, har spist nok, eller passer på at man får nok omsorg. Når man er syk, derimot, da slipper forventningene taket. Omgivelsene gjør seg myke og ettergivende; noen andre har kontrollen og ansvaret for livet. Slik tenker jeg-fortelleren i denne boka om sykdom og personlig ansvar - men hvor lenge kan hun fortsette med det? Rebecca Wexelsen debuterte i 2017 med diktsamlingen «Så faller jeg». Omtalen er utarbeidet av BS.
