Forfatteren av boken «Den samiske fortellingen» fikk et syn. Det handlet om samenes fremtid i Norge. Et annet narrativ. En annen oppfatning av hva samene i Norge er og skal være. Det stiller spørsmål om norsk politikk og forvaltning følger Grunnlovens sameparagraf. Spør om «Sannhetskommisjonen for samer og kvener» er spill for galleriet. Om spillet er for en elite av samer. Og for norsk politisk anseelse i utlandet. Og ikke for samene selv. Og om nordmenns kunnskap om samer er basert på myter. Og turistinteresser og eksotisme. Og ikke livet selv. Stiller spørsmålet om definisjonen av samer som urfolk diskriminerer samer fra å bli oppfattet som vanlige mennesker. Sier at respekt for samene som de faktisk er i dag, og samtidig rehabilitering av den samiske kulturen som arvesølv, er måten den samiske kulturen i Norge kan overleve. Forfatteren holder, på oppfordring fra Sametinget, en tale på Grand Kafe på Karl Johan, der han forteller om dette synet til stortingsrepresentantene. Men forfatterens samiske mentor griper plutselig inn, og ber om at samene selv må få slippe til, for at de kan gjøre rede for sitt liv i dag, basert på historiske fakta om den samiske kulturen og hvordan den ble nesten utslettet.
Fra forfatterens forord: I denne boken forsøker jeg som søring å formidle noe av det jeg opplever som viktige signaler om samenes fortid, nåtid og fremtid i Norge, ikke minst i relasjon til hvordan samene skal etablere en posisjon og en status som harmonerer med Grunnlovens § 108 (Sameparagrafen). Jeg håper også at leseren kan forstå samene både som helt vanlige nordmenn - og som bærere av arvesølv. Boken er skrevet i en blandet sjanger, fordi jeg følte at temaet krevde det. Å kunne forstå og respektere den samiske virkeligheten, dreier seg om både kunnskap og følelser. Tom Green og Finn Sjue har gitt meg gode råd underveis i forsøket på å formidle denne virkeligheten til leserne.
