Ringsaker har en rik kulturarv og uttallige kulturminner rundt om i kommunen. Disse kulturminnene blir mer interessante når historiene bak dem fortelles. I formidlingsprosjektet «Ti på hjul» kan du bli kjent med Ringsakers kulturarv. Det er lagt opp ti turer til ti utvalgte kulturminner. Turene har en egen turbrosjyre, og ved hver post er det mulig å søke opp mer informasjon om det enkelte kulturminnet. 

De utvalgte kulturminnene representerer ulike historiske epoker og har en bredde i tematikken. Samtidig er det kulturminner som er lett geografisk tilgjengelig for folk flest, og med parkeringsmuligheter relativt nært. Ved sju av ti poster er det mulig å sykle eller kjøre helt inntil kulturminnet. Kun to poster (post 2 og 4) går i ulendt terreng. Det er mulig å sykle til flere kulturminner i løpet av èn tur. 

Formidlingsprosjektet er forlenget for å få med høstferien, og går fra 1. juni til 17. oktober 2021. PDF-versjon av turbrosjyren finner du her (merk at originalstørrelse er A3). Turbrosjyren finner du også på kommunens servicekontor i Brugata 2 (Brumunddal), på turistkontoret i Brumunddal, Infoteket på Nes, ved kommunens bibliotek, sportsbutikker og andre butikker/kafeer. Alle som har fulltført ti turer og sendt inn turbrosjyrer innen 1. november, er med i trekningen av flotte og relevante premier. 

Registrering av poster

Ved hvert av de ti kulturminnene finner du en post med kode. Bruk turborsjyren og noter koden. Husk egen blyant/penn. Alle som besøker alle de ti postene og sender inn turkortet innen 1. november 2021, er med i trekningen av flotte premier (se eget punkt for premier). Postene står ute fra 1. juni t.o.m. 17. oktober.

Slik sender du inn: 
E-post:
 Skann eller ta bilde av kortet og send til rjw@ringsaker.kommune.no. Merk emnefeltet med «Ti på hjul». 
Brevpost: Ringsaker kommune, Kultur v/Joswig, pb.270, 2381 Br.dal

Trygghet først
Det er viktig at turene skal være trygge og smittefri. Det er viktig at du HOLDER AVSTAND – både på turene og på postene. Hold deg oppdatert på helsemyndighetenes råd enten du er frisk, syk eller i karantene. Postene har ikke stifteklemmer, så ta med egen blyant/penn og noter koden. 

Hold orden!
Ringsaker kommune har et godt samarbeid med grunneierne. Velviljen fra dem er avgjørende for at vi får laget alle disse fine turmålene for hele befolkningen. Derfor oppfordrer vi turgåere til å ta med eget søppel fra turene, parkere på merkede parkeringsplasser og til å ta hensyn til beitende dyr. Slik får vi alle bedre turopplevelser!  

Oversikt over postene 

Oversiktskart Ti på hjul 2021.jpg

Her er årets kulturminner - Ti på hjul 2021

web storstilen.jpg

1) Seterdrift i Ringsakerfjellet - Storstilen, Sjusjøen

 

Kilder/les mer: 

Hvor: Fra Sjusjøen, kjør over Elgåsen, videre langs Birkebeinervegen, ca. 12 km. Seteranlegget ligger rett før T-krysset til Ljøsheimvegen. 
Parkering: Langs veien
Kart: Se her

0412-16269.jpg  0412-13989.jpg
Historiske bilder fra livet på Storstilen setergrend. Foto: Anno Domkirkeodden, Digitalt museum

 

 

web sjuguttsteinen.jpg

2) Sjuguttsteinen, Sjusjøen

last ned (1).png

Kilder/les mer: 

Hvor: Ca. 12. km fra Sjusjøen. Kjør over Elgåsen, videre langs Birkebeinervegen. Ta til høyre mot Ljøsheim ved Storstilenkrysset.  Sjuguttsteinen ligger på venstre side ved det åpne myrterrenget ca. 300 meter fra krysset. Det står et skilt ved veien, og det er lagt klopper innover så du kommer tørrskodd frem.
Parkering: Langs veien
Kart: Se her

 

 

 

 

web skog gård.jpg

3) Skog gård og «Julegildet», Brøttum

Julegildet originalmaleriet.jpg

Kilder/les mer: 

Hvor:  Nordre Kongsveg 218, Brøttum. Det  hvite gårdshuset ligger langs vegen.
Kart: Se her

 

 

 

 

 

 

 

0412-08037.jpg   0412-02075.jpg
Bilde til venstre: Kunstmaler Eyolf Soot besøker Skoug gård. Fra venstre: Johs Skoug, Berthe Skoug (f. Hundskjold), Erik Skoug, Jens Skoug, Lise Skoug (f. Saksum) og Eyolf Soot. På Skaug gård malte Soot «Velkommen» hvor tre av personene på bildet sto modell. Foto: Anno Domkirkeodden, Digitalt museum

Bilde til høyre: En gruppe Lillehammer-malere ser på Eyolf Soots maleri «Fra Kallsveen» i et dørspeil på Skoug gård. Fra venstre: Ukjent, Halfdan Strøm, Frederik Collett, Erik Skoug og Eyolf Soot (med palett). Foto: Anno Domkirkeodden, Digitalt museum

 

 

web skyttergrav.jpg

4) Skyttergrav fra 2. verdenskrig, Lundehøgda på Ring

Da krigen kom til landet vårt i aprildagene i 1940, gikk norske soldater i stilling på Lundehøgda på Ring. Hensikten var å bygge en sterk stilling i berget som skulle holde tyskerne tilbake inntil engelske forsterkninger kom fram fra Åndalsnes. Tyskerne angrep om natten lørdag 20. april, før forsterkningene kom, og det ble intense kamper som varte hele dagen.

I fjellhyllene over gården Rise lå fjerde tropp til første Gardekompani. De lå nærmest riksvegen og fikk det hardest. De ble beskutt av maskingevær, bombekastere og kanoner, men holdt ut. Disse soldatene hadde bare vært i militæret i én måned før kringe kom. Nå fikk de sin ilddåp. Troppene ble ledet av en ung sersjant som hadde overtatt troppen etter at sjefen ble såret ved Strandlykkja noen dager tidligere.

 Ved inngangen til Ringen-skaret lå tredje tropp, i husene på gården Øvre Kjos lå annen tropp, og øverst lå første tropp. Helt øverst lå ett kompani til. Dette var første linje, mens resten lå lengre bak ved Biskopåsen. Tidligere på morgenen neste dag, søndag 21. april, angrep tyskerne på nytt med forsterkninger lengre opp på Lunderhøgda. De norske troppene ble presset bakover. De britiske forsterkningene kom fram på ettermiddagen, men da var det for sent. De norske soldatene var allerede i nærkamp på Herbergskaret hvor tyskerne til slutt klarte å bryte gjennom de norske stillingene. Heldigvis klarte de norske sodatene å trekke seg ut, og reiste så nordover til nye kamper.

Sporene ette kampene i 1940 er i dag neste helt borte, men stillingene til fjerde Gardetropp i berget over Rise gård synes fortsatt godt. Dette er et helt unikt krigsminne over de som lå her og kjempet for friheten i april 1940. Det var unge gutter, de fleste fra Møre og Trøndelag. Mange ble såret og Erik Martin Devold Løken fra Ålesund falt.

Kilder/les mer: 
Harald Sunde, Ringsaker Historielag
Krigen på Hedmarken, Ringsaker og Stange Historielag

Besøk: 
Regionalt Krigshistorisk Formidlingssenter i Moelv, Storgata 119, 2391 Moelv

Hvor: Følg Turistvegen fra Moelv mot Ring. Ta av mot Ulvenvegen. Parkering på venstre side rett etter avkjøring. Følg Turistvegen cirka 50 meter tilbake og ta av inn i skogen ved skilt lang svegen. Følg skilting oppover gjellsiden til skyttergraven.
Parkering: Parkering på venstre side rett etter avkjøring til Ulvenvegen. 
Kart: Se her

 

 

web Mo gård.jpg

5) Mo gård, Moelv

 

Kilder/les mer: 

Hvor: Movegen 3, 2390 Moelv
Parkering: Parkering ved Moelv kulturhus. 
Kart: Se her

0412-16853.jpg
Festligheter på tunet på Mo gård i Moelv. Ukjent anledning. Foto: Anno Domkirkeodden, Digitalt museum

 

 

web skibladnerbrygga.jpg

6) Samferdsel på Mjøsa - Skibladnerbrygga, Moelv

Mjøsa har en lang historie som ferdselsåre og kommunikasjonsknutepunkt. De første menneskene som tok seg oppover Mjøsa for 8.000-9.000 år siden var kanskje sankere eller jegere som kom i skinnbåter eller uthulede stokkebåter. Det er lite vi kan si om trafikken på Mjøsa fra forhistorisk tid, annet enn at det er høyst sannsynlighet at Mjøsa ble brukt som ferdselsåre, både sommers- og vinterstid. I noen av de tidligste skriftlige kildene vi har, finner vi beretninger om de reneste sjøslagene på Mjøsa, mellom konger, kongsemner, storbønder og høvdinger.

God og sikker dokumentasjon på hva som har skjedd på Mjøsa, har vi først fra 1800-tallet. Noe vet vi likevel fra århundrene forut for dette. Blant annet var det bøndenes plikt, såkalt skyssplikt, å bygge, holde og føre båter for øvrighetspersoner på reise. Slike båter, ble gjerne kalt for kongsbåter. Mjøsa er nevnt i tidlig skriftlige kilder, og i Snorre saga er det beskrevet flere vikingslag med flere titalls båter. I Stange har arkeologiske utgravninger avdekket et naust for en båt på størrelse med Gogstadskipet, så det er ingen tvil om at det har seilt store båter på Mjøsa gjennom historien. Også mindre båter har vært viktige. I en tid da veg, i den forstand vi kjenner det i moderne tid, var et ukjent begrep og hest var forbeholdt de få, så hadde for eksempel robåten en voldsom kapasitet til å frakte varer. Man kunne ro dobbelt så fort som man kunne gå, og lastekapasiteten var enorm sammenliknet med hva man kunne bære eller dra med seg til fots eller med hest.

På 1600-1700-tallet kom føringsbåtene og transporten på Mjøsa ble satt i et visst system. Utviklingen utover 1800-tallet gikk fort, Mjøsbyene ble etablert og behov for effektiv transport økte. Varer ble kjørt over mjøsisen da det var is, eller rodd i føringsbåter da innsjøen lå isfri. På begynnelsen av 1800-tallet var omkring 200-250 slike «transportbåter» i trafikk på Mjøsa. Føringsbåtene hadde flat bunn og var uten kjøl. De hadde ikke de beste egenskapene ved litt sjøgang og var derfor ikke ufarlige. Flere føringsbåter gikk rundt og forliste med både varer, folk og fe.

Forlis og tap av både menneskeliv og materiell med de gamle båtene kan ha vært en pådriver for å modernisere sjøfarten på Mjøsa. I 1840 kom den første dampdrevne båten, og med jernskrog, til Mjøsa. Båten ble laget i England og klinket sammen på Minnesund. Skipet fikk navnet D/S Jernbarden og var oppkalt etter Eirik Jarls skip Jarnbardinn som var med på å bekjempe Olav Trygvassons Ormen hinn Lange under slaget ved Svolder i år 999/1000. Jernbarden gikk ikke spesielt fort, Eidsvoll til Lillehammer var en dagsreise med båten.
Siden kom dampskipene med jernskrog på rekke og rad. Mange dampbåter har trafikkert Mjøsa, med både gods og passasjerer. Dronningen kom i 1848 og var i drift fram til 1887, mens Jernbarden var i drift fram til 1875. Dampskipene Industri og Thor var båter som kun fraktet og slepte varer, gods og tømmer, mens Kong Oscar i hovedsak var passasjerskip. Flere skip kombinerte også det å være passasjerskip med å frakte enkelte varer, slik som Gjøvik.I 1854 ble Oplandske Dampskibsselskab stiftet, og dette selskapet hadde flere båter i rutedrift. Skibladner og Færdesmanden kom i 1856 og Tordenskiold i 1876. Jernbanen holdt også båter i drift i andre halvdel av 1800-tallet, som Kong Oscar og Thor. I 1888 var det hele 11 dampskip i trafikk på Mjøsa. Størst aktivitet var det i den sørlige delen av innsjøen gjennom året, både på langs og på tvers. Isen var stadig en trussel mot båttrafikken vinterstid. Tordenskjold hadde propell og ble ikke drevet fremover av skovler slik de øvrige dampbåtene. Derfor fungerte den som en isbryter for flere av båtene og kunne gå lengre i trafikk utover i vinterhalvåret en de andre. Fra Gjøvik og nordover la isen seg alltid tjukk og solid i vinterhalvåret og reduserte rutetilbudet.

Flere ferger kom etter hvert til på Mjøsa. Det ble fast fergeforbindelse mellom Helgøya og Tingnes, Hamar og Kapp, og ikke minst fergen mellom Mengshol og Gjøvik. Mjøsfergen som gikk mellom Mengshol og Gjøvik var på et tidspunkt Norges mest trafikkerte fergestrekning (Se kulturminne 9, Mengshol brygge).

Skibladner.jpgMjøsjakta Løven (Mjøsmuseet, R84-053-03)Samtidig med dampbåtene kom en ny båttype på Mjøsa, de såkalte mjøsjaktene. Disse ble bygget ved Mjøsa i perioden 1860-1914. Jaktene var store klinkbygde seilbåter med gaffelrigg og en  lengde på mellom 15-20 meter. Jaktene var et supplement til dampbåtene og fraktet teglstein, poteter, grus, ved, sprit og materialer til husbygging i byene og varer som ble for kostbare å sende med de rutegående båtene. Rundt år 1900 var det omtrent 20-25 slike jaktere i trafikk på Mjøsa, de fleste med tilhørighet i Totenvika. Jaktene ble etter hvert oppgradert med motordrift. På slutten av 1930-årene ble lastebilen en merkbar konkurrent for mjøsjaktene. Bensinrasjoneringen under 2. verdenskrig ga imidlertid en kort oppsving før jaktene raskt ble tatt ut av drift etter krigen. Den siste mjøsjakten, Løven (bildet til høyre, Mjøsmuseet), ble hugget opp i Totenvika i 1958, etter å ha seilt på Mjøsa i nesten 100 år. Storhetstiden for mjøsjaktene var fra cirka 1880 til 1930.

Skibladner.jpgUtover på 1900-tallet utviklet jernbanenettet seg, vegstandarden steg og bilene ble dominerende. Båtene måtte etter hvert gi tapt i konkurransen om både person- og godstransport. Jernbanen og etter hvert biltrafikken ble suveren i tidsutnyttelse. I dag er det kun Skibladner (bildet til venstre: Skibladner ved Gjøvik brygge før 1912, Mjøsmuseet) fra som fortsatt går i rutetrafikk på Mjøsa. Skibladner er oppkalt etter guden Frøys skip. Skipet gikk for å være en av landets hurtigste passasjerbåter. Skibladner hadde sin storhetstid fra sin start i 1856 og fram til 1902, og gikk som hurtiggående passasjer- og stykkgodsbåt mellom Eidsvoll og Lillehammer. Båten gikk i perioden 1903 til 1925 som lokal rutebåt for hele Mjøsa, mens den fra 1926 mer og mer ble brukt til turisme, med enkelte lokalruter fram til 1967. Fra 1968 har Skibladner utelukkende drevet i turistnæringen som en attraksjon og et teknisk kulturminne. Oplandske Dampskipsselskap skriver så fint på deres nettsider: «Skibladner er i våre dager først og fremst turistskip. Skibladner gjør det mulig for de reisende, i fullt monn, å oppleve Mjøs-landskapet slik det bør sees — fra sjøsiden. Selv om skipet skovler seg fram med bra fart, tar turen selvsagt lengre tid enn med tog eller bil. Men desto bedre tid har du til å suge inn naturinntrykk og til å se på skipets blankpussede detaljer.» (www.skibladner.no)

Mjøsferjen 3.jpgMjøsferjen 1 og 2.jpgUtover på 1900-tallet kom det flere og flere motorbåter på Mjøsa.  I begynnelsen var dette mindre båter som tok enkel last. I 1923 kom Mjøsfærgen som kunne ta med biler om bord. Ruten gikk mellom Gjøvik og Mengshol, og Gjøvik og Smedstuen. M/F Mjøsfærgen var Norges første innenlands bilferje. Mange var skeptiske, men ferja klarte seg godt. Den første Mjøsfærgen (den minste båten på første bildet til høyre, Mjøsmuseet) hadde to små dekkshus bak styrhusene, og under dekk var det en passasjersalong med vedovn i den ene enden. I den andre enden hadde mannskapet om bord sitt tilholdssted. Ferja skulle vise seg å bli populær, og på de første 116 driftsdagene hadde den fraktet hele 182 biler, 10.811 passasjerer og 193 hester og storfe. Selv om ferja ikke var av de dårligste når det kom til å bryte is, så var den heller ingen stor isbryter og måtte ha hjelp til å holde råkene over fjorden åpne.  På 1920- og 30-tallet ble det laget egne isveier over Mjøsa som var kjørbare for biler. Selskapet A/S Mjøsfærgen, som eide ferjen M/F Mjøsfærgen, sørget for å få skaffet en lastebil som kunne gå i rute på disse isveiene på Mjøsa i de kaldeste periodene da ferja hadde problemer med å komme seg fram. Isen skulle være minst fem tommer tykk før det var trygt å kjøre på den.
Mens de eldre dampskipene på Mjøsa begynte å bli utrangerte og lite attraktive, så var derimot Mjøsfærgen så populær at den ikke klarte å betjene alle som ønsket transport over Mjøsa. Dette førte til at den større Mjøsfærgen II  (den største båten på første bildet til høyre, Mjøsmuseet) ble sjøsatt i 1949 og gamleferja ble brukt som reserve. 1949 var det siste ordinære driftsåret til Mjøsfærgen, og dette året transporterte den 14.754 biler, 14.0490 passasjerer og 2.688 hestekjøretøy. Det var tydelig at ferja var populær. (Bildet helt til høyre viser Mjøsfærgen III, Mjøsmuseet)

Mjøsfærgen II gikk i Mjøsa fram til 1971 da den i 1972 ble flyttet til Randsfjorden og satt i rute mellom Tangen og Horn under navnet Randsfjordferjen II. Senere kom det til flere mjøsfærger ettersom trafikken økt og behovet for større ferjer meldte seg. Den sist, Mjøsfærgen V ble i 1985 solgt ut av mjøsdistriktet da det ikke lenger var behov for en slik ferje nå som Mjøsbrua stod klar til bruk. A/S Mjøsfærgen var et resultat av bilismens framvekst – og på mange måter er det derfor ironisk at det var nettopp bilismens enorme vekst og behov for enda raskere forbindelse mellom øst og vest som sørget for at Mjøsfærgen ikke lengre hadde noe grunn til å opprettholdes.

Hamar–Kapp-ferja ble sjøsatt i 1951, etter initiativ fra Hamar og Nes Dampskipsselskap. Hamar var for mange totninger et naturlig handelssentrum, samt arbeidssted og skolested for folk på Nes og Helgøya. Ferja var godkjent for 20 biler og 400 passasjerer, og optimismen var stor på begge sider av Mjøsa da det ble kjent at Hamar-Kapp-ferja skulle settes i rute. Det skulle derimot vise seg at skuffelsen ble desto større. Mjøsas største båt skulle vise seg å være bedre egnet for passasjertrafikk enn for frakt av biler, og det måtte bygges nye brygger ved anløpsstedene slik at det var mulig for bilene å kjøre inn på ferja fra den ene kortsiden, såkalt endeinnkjøring. Da det endelig var klart for ferjas første dag på fjorden med trafikk, var folk så nysgjerrige og optimistiske at 1.500 passasjerer og 80 biler ble frakt første dagen. Men lykken skulle snu og på den første ruteturen grunnstøtte ferja i Nessundet, og kapteinen nektet å kjøre der flere ganger før forholdene var utbedret. I tillegg skulle det vise seg at ferja gikk svært dårlig i is, noe som førte til at man trengte en båt til. Skreia avløste Hamar-Kapp-ferja fram til skipskontrollen nektet godkjenning i 1957. Etter kun få års drift bestemte Hamar og Nes Dampskipsselskap seg for å gi opp driften, samtidig som en konkurs førte til at ferja ble solgt til Ragnar Andersen AS i Oslo i 1954. Ferja som hadde kostet 1,2 millioner i 1951, ble tre år senere solgt for 290.000 kroner. Den hadde 600 hestekrefter og brukte 1.500 liter diesel om dagen. Hamar-Kapp-ferja fikk etter hvert stor konkurranse av bilene, og særlig Nesbrua fra 1957 gav bileierne enklere adkomst til Helgøya enn en til tider upålitelig båt. I tillegg mistet ferja mye av sitt grunnlag da Vestoppland Bilselskap startet opp sin Ringrute rundt Toten og til Gjøvik i 1964. Da trengte ikke totningene lenger å ta ferjen til Hamar for å handle, men kunne nøye seg med en busstur til Raufoss eller Gjøvik.

Opplandferjen.jpgFlere ganger var uhellet ute for Hamar–Kapp-ferja. I i 1965  kolliderte ferja med Nesbrua og styrhuset ble knust. I 1968 tippet ferja rundt og sank i vinteropplag ved brygga på Kapp. Kort etter overtok selskapet Hamar - Nes – Toten-ferje driften. Selskapet fikk hevet båten og ruta ble gjenopprettet. I 1972 gikk selskapet konkurs, ferja ble omdøpt til Opplandferjen og solgt året etter.  Opplandferjen (bildet til høyre, Mjøsmuseet) sank i 1979 i vinteropplag ved brygga på Hamar. Ferja ble da solgt til AS Mjøslekter og rigget ned til lekter. Sammen med Winnie og Sævat jobbet den ved byggingen av Mjøsbrua i 1985. I 1987 sank båten atter en gang ved brygga på Kapp, for så å bli endelig hugget opp på Kapp i 1989.

Kilder/les mer: 
Innlandet fylkeskommune: Mjøsajaktene
Innlandet fylkeskommune: Trafikken på Mjøsa - flere tusen års historie
Berg, A. J. og Nordsveen, A. M. 1996: Damp- og motorbåter på Mjøsa. Mjøssamlingene, Minnesund
Nordsveen, A. M. 2007: De første mjøsdamperne 1840 - 1877. Mjøsmuseets Årbok 2007, Mjøsmuseet, Toten
Her kan du lese mer om dampbåtene som har gått på Mjøsa.
Her er en oversitk over kilder brukt i denne artikkelen. 

Hvor: Strandvegen, 2390 Moelv
Parkering: Parkering på stedet 
Kart: Se her

 

 

 

hesthagan.jpg

7) Husmannsplassen Hesthagan, Åshøgda

Kilder/les mer: 

Hvor: Åshøgdvegen 405, 2360 Rudshøgda
Parkering: På plassen. 
Kart: Se her

web frambakken[1].jpg

8) Frambakken, Brumunddal

«Midt i Brumunddal» lå en gang i tiden landets største hoppbakke - Frambakken. Bakken ble ryddet og etablert på dugnad i 1897, etter at skiklubben Fram ble stiftet i desember 1895. Hoppbakken var i toppklasse, og i 1913 arrangerte Hedmarken Skikrets «Hovedlandsrennet» her. Hovedlandsrennet var Norges Skiforbunds årlige mesterskapskonkurranse i nordiske grener i perioden 1909–1937, senere kalt Norgesmesterskap (NM) på ski. 70 hoppere møtte opp og det lengste hoppet ble målt til 23 meter. Rennet samlet 10.000 tilskuere, deriblant selveste kong Haakon. Idrettsarrangementet var så populært at det ble satt opp ekstra tog fra både Lillehammer og Hamar. Det ble avholdt hovedlandsrenn i Frambakken også i 1924, 1928, 1930 og 1931.

Da Hovedlandsrennet ble avholdt i Frambakken i 1913, var det Norges største hoppbakke. Den holdt også lengderekorden - 51 meter, satt av Sigurd Brevig fra Elverum i 1910. Dette ble regnet som et av verdens lengste hopp på den tiden. På 1930-tallet ble hoppbakken oppgradert og nye tribuner for opptil 300 tilskuere ble satt opp. Kåre Walberg satte ny bakkerekord med 58 meter under et landsrenn i 1931, og forbedret senere rekorden til 62 meter. I 1953 ble siste bakkerekord satt av Arvid Amdahl med 68 meter. 

Frambakken sies å ha vært en av innlandets mest kjente bakker i perioden 1900 til 1970. Bakken hadde sin egen musikertribune, hvor lokalt orkester spilte før rennet, i pausen og ved premieutdeling. Levende musikk og hopprenn hørte sammen. Jenter fikk ikke delta i Hovedlandsrennet på begynnelsen av 1900-tallet, men det var ei jente (Oline Lundby, 18 år) som åpnet det første Hovedlandsrennet i 1913. Hun satte utfor i blafrende skjørt, noe annet ville vært utenkelig på den tiden. Det var et aktivt hoppmiljø i Brumunddal i mange år.  Rekrutteringen var bra, og det var mange lokale gode hoppere også på 1940- og 1950-tallet.

Det ble hoppet i Frambakken frem til omkring 1990, men i 1999 ble bakken fjernet. Der sletta lå så fint, er det i dag dyrket mark. Trappene både i over- og unnarennet ligger der fremdeles, og du kan fortsatt skimte konturene av unnarennet og kulen på veg oppover, men det meste av området er tilvokst av trær. Ser du nøye etter, finner du også rester etter dommertårnet og vinsjen til prepareringsmaskinen. Alt dette, samt den flotte utsikten over Brumunddal og Mjøsa, er verdt turen opp. 

Kilder/les mer: 
Brumunddalsboka
, Hedmarksmuseet og Domkirkeodden, Hamar (1987) 
På ski i Hedmark i 100 år, Trysilforlaget, Bakken Thorbjørn, (1999) 
Fra bygd til by i bilder, Thor Gotaas, 
Dala-posten, historikk om Brumunddal ILhentet fra Dala-postens jubileumsutgave vedrørende 90 års feiringen i 1985, ansvarlig red. Terje Fjeldstad og Ove Solberg

Hvor: Gå mot Liavegen 57 i Brumunddal. Følge utsiden av gjerdet over jordet til høyre og opp til skogen. Der finner du trappene til unnarennet. Gå dem oppover og se etter materielle rester og konturer i naturen. 
Kart: Se her

0412-07662.jpg   0412-07664.jpg  0412-07663.jpg  

HHB-09813.jpg   0412-16613.jpg   0412-07665.jpg

Bilde 1, 2 og 3: Frambakken med dommertårn under hovedlandsrennet i 1928.
Bilde 4: Publikummere under et skirenn i Frambakken. Årstall ukjent.
Bilde 5: Fra et hopprenn i 1928. 
Bilde 6: Unge skihoppere i Frambakken, årstall ukjent. Fra venstre er Otto Olsen, Henry Amdahl, Emil Kristiansen, Carl Haave, Arvid Amdahl, Sverre Rustadbakken.
Alle foto: Anno Domkirkeodden, Digitalt museum

 

mengshol.jpg

9) Mengshol ferjeleie, Gaupen

Kilder/les mer: 
 

Hvor: Mengsholvegen 722, 2355 Gaupen
Parkeing: På plassen
Kart: Se her

0401-10176.jpg 0412-07282.jpg 0412-13317.jpg
Historiske bilder fra Mengshoel ferjeleie. Foto: Anno Domkirkeodden, Digitalt museum

 

 

web Helgøya kirke.jpg

10) Hemmelig ordinasjon, Helgøya kirke

Kilder/les mer: 
 

Hvor: Helgøyvegen 1295, 2350 Nes på Hedmark
Parkeing: Parkeringsplass ved kirken
Kart: Se her

Premier

Alle som besøker alle de ti postene og sender inn turkortet innen 1. november 2021, er med i trekningen av flotte premier. Dette er premiene som skal deles ut:

Simenstad gard.jpg  Logo nett Simenstad gard.png 

HOVEDPREMIE
Adventsmiddag for to på  Simenstad gard på Rudshøgda. Simenstad ligger høyt i landskapet på Rudshøgda med utsikt over Mjøsa. I adventshelgene åpner vertinne Brit Skurdal Braastad dørene til sine julepyntede stuer. Premien består av varm punsj ved peisen, forrett, julebuffet, dessert og kaffe/te. Alkoholfritt drikke til maten. Vinneren bestiller bord lørdag eller søndag kl. 13.00 eller kl. 15.00 i en adventshelg 2021. 

 

skibladner_profilbilde.jpg  Skibladner_Logo_GOBB.png

TUR MED SKIBLADNER
2X gavekort på seilas med Skibladner, fri reisestrekning for to personer. Barn fra 12 år og yngre kan være med gratis. 

 

Lillehammer museum.JPG    MPL_LOGO_BLACK (1).jpg

BESØK PÅ ET LILLEHAMMER-MUSEUM
2X familiebilletter til et valgfritt Lillehammer-museum. Stiftelsen Lillehammer Muesum består av seks museer - Lillehammer Kunstmuseum, Maihaugen, Norges Olympiske Museum, Aulestad, Bjerkebæk og Norges Postmuseum, samt kunnskapssenteret Norsk Håndverksinstitutt. Merk at det kun er de tre første museene som er åpent året rundt. 

 

karven_omslag.png NOrwsk kulturarv.png

MEDLEMSSKAP i NORSK KULTURARV
5X årsmedlemsskap i Norsk Kulturarv. Dette gir tre utgaver av magasinet Kulturarven, samt Arne Brimis kokebok «Brimis beste». Medlemsskapet opphører automatisk etter 12 måneder. 

 

Fredagskaffen i Prøysen.jpg   Logo Prøysenhuset.png

FREDAGSKAFFE I PRØYSEN
2x fredagskaffe for to personer på Prøysenhuset. Her kan du spise så mye kaker du vil. Husets formidlere setter stemningen med viser, stubber og allsang.

 

Skiblader-boka.jpg

HISTORISK BOK
2X eksemplarer av nyutgivelsen av Skibladner-boken «Den langsomme reises kunst». Her finner du historien om skipet og over 100 bilder. 13 av bildene er digitale, og gjennom telefonen kan du hente opp levende bilder fra boken.  Nyutgivelsen har blant annet med artikler og bilder fra både kongeferden og «Skibladner minutt for minutt» på NRK. 

Last ned app med mer info

For å se flere kulturminner i det området du står i, last ned appen Hidden. Her er historiske begivenheter, kulturminner, eldgamle sagn og fortellinger fra hele landet samlet inn digitalt, inkludert de villeste historier om myteomspunne fjell, underjordiske vesener, sjøormer og troll med opptil flere hoder.

Skjermbilde.JPG

Fotoprosjektet #minnestasjon

Bildene av kultruminnene i turserien Ti på hjul er tatt i forbindelse med fotoprosjektet #minnestasjon høsten 2019 og 2020. Ringsaker kommune arrangerte dette prosjektet for ungdomsskoleelever i regi av Den kulturelle skolesekken. Sammen med fotografer fra RicardoFoto i Brumunddal fotograferte og redigerte elevene ti utvalgte kulturminner fra Ringsaker. Målet var å fremme kunnskap om foto som kunstform i kombinasjon med lokal kulturarv. I hvert bilde ble det redigert inn et moderne element. Kan du finne dem?

Her kan du lese mer om prosjektet og se alle bildene

hesthagan.jpg

Bildet er fra husmannsplassen Hesthagan på Åshøgda. 

 


 

Spørsmål?

Har du spørsmål om Ti på hjul? 
Kontakt ansvarlige kulturrådgivere: 
Ragnhild N. Austdal: ragnhild.nilsen.austdal@ringsaker.kommune.no
Rebekka Joswig: rebekka.joswig@ringsaker.kommune.no

Elller ring kulturkontoret:
977 08 832 (fram til 19. juli)
970 74 455 (etter 19. juli)

Kulturminner Ti på hjul 2020

Her finner du informajon om kulturminnene som var med i Ti på hjul 2020. 
PDF-versjon av turbrosjyren finner du her.

 

100674347_339134570392523_4384758466405728256_n (1).jpg

1) Olavskilden, Brøttum

Dette oppkommet har hørt til de hellige kilder som det ble søkt til i middelalderen i troen på å bli helbredet for forskjellige sykdommer. Vannet ble brukt til å drikke og vaske seg i.
Denne kilden var viet til Olav den Hellige, som falt i slaget på Stiklestad i 1030, og er et oppkomme som alltid er åpent og med klart vann. Tradisjonen forteller at kilden kom til syne da Olav den Hellige(ca. 995 - 1030) trengte vann til hesten sin. Spor av hestens hov skal være synlig på den store steinen ved kilden.  Innskriften «SANCT OLA KELD» er delvis synlig på steinen.

Kilde/les mer: Ormøy, Ragnhild (1992): Ringsakboka II Mellomalderen. Brøttum- Ringsaker- og Veldre Historielag

Hvor: Ligger langs pilegrimsleden mot Gudbrandsdalen. Nedre Kongsveg 909, 2372 Brøttum
Parkering: Langs veien
Kart: Se her

 

 

togstasjon (1).jpg  

2) Bryggerhuset, Moelv statsjon

Moelv stasjon ble bygd til åpningen av jernbanestrekningen Hamar-Tretten i 1894. Stasjonsbygningen og bryggerhuset ble reist i tømmer, uten kledning, i en moderat dragestil. En byggestil som kom til å prege de fleste stasjonsbygg ute på bygdene.

Stasjonsbygningen som ble revet for å gi plass til ny stasjon i 1981, hadde ekspedisjonskontor og venterom i første etasje, mens stasjonsmesterleiligheten lå i andre etasje. Huset du nå står utenfor var opprinnelig bygd som et bryggerhus for stasjonsmesterfamilien. Første etasje ble brukt til vasking og koking, fungerte som et slags grovkjøkken. Telegrafisten og andre tjenestemenn ved stasjonen holdt hus i andre etasje. Bygningene er tegnet av arkitekt Paul A. Due, jernbanearkitekt for NSB i tiden 1891-1910. Samtlige stasjonsbygninger på strekningen Hamar- Otta er tegnet av han.

Huset har senere blitt brukt til godslager (derav dagens kallenavn godshus/pakkhus) og pauserom for bussjåfører. Stasjonsgalleriet har de siste 33 årene fylt huset med kunst.

Adresse: Storgata 108, 2390 Moelv
Parkering: I sentrum
Kart: Se her

 

 

 

bygdeborg2 (2).jpg

3) Bygdeborgen på Stein, Moelv

Bygdeborgen er en forskansning, antagelig fra folkevandringstiden ca. år 400 – 600 e.Kr. Det var urolige tider og forskansningene ble bygd for vakthold og forsvar eller som midlertidige tilfluktsted. Det finnes ruiner av utallige bygdeborger i Norge, og vi kan se rester etter hele åtte anlegg bare i Ringsaker. Omkring 1500 meter herfra finner vi en tilsvarende forskansning på kollen ved Domstuberget, som også danner en naturlig sperring i landskapet.

106276082_1058711451190429_5420495468106863026_n[1].jpgBygdeborgene ligger gjerne på steder som antas å ha hatt strategisk betydning, og med god utsikt over den nærliggende bygda. Forsvarsverkene består ofte av enkle tørrsteinsmurer, og er gjerne anlagt på små og bratte koller som nesten er utilgjengelig fra flere kanter. Der adkomsten var lettest ble det gjerne forsterket med palisader. Huskonstruksjoner har man sjeldent funnet rester av innenfor bygdeborgenes murene, men mange av borgene har hatt tilgang på vann gjennom brønner eller naturlige kilder. Sammen med rester etter steinmurer ser vi her på Stein et søkk i terrenget som antas å ha vært tilrettelagt som vannkilde (se bilde under). Området er i dag preget av tett vegetasjon, og det er nødvendig å bruke fantasien for å se for seg området med færre trær, mose og kratt for å kunne få et inntrykk av hvor god oversikt en kan ha fra anlegget både sør/ øst- og delvis vesterover, og hvordan angrep og forsvar kan ha foregått.

Kilde/les mer: Hagen, Anders og Skjeseth Steinar (1991): Ringsakboka 1 Opphavet. Brøttum-, Ringsaker- og Veldre Historielag 

Adresse/parkering:  Parkering på baksiden av Mjøskroa, Storgata 183, 2390 Moelv. Herfra er det rundt 500 meter meter å gå i ulendt terreng. Borgen ligger på en skogkledd kolle, inntil fylkesveg 213.  
Kart: Se her

 

 

 

klokkeren.jpg

4) Ringsaker kirke

Ringsaker kirke er en av landets mest autentiske og best bevarte middelalderkirke. De fleste kilder tidfester kirken, som er oppført i kalkstein*, til 1100-tallet. Kirken er viet Olav den hellige.
Opprinnelig var den en romansk treskipet basilika med tverrskip like langt som bredden på de tre skipene. På slutten av 1200-tallet ble kirken utvidet til sin nåværende form med kor, og fikk gotiske elementer: Koret ble sterkt utvidet, og korsarmene ble forlenget forbi sideskipene (med det nordre litt lengre enn det søndre). Sakristiet ble bygd på nordsiden for koret.
Kirken hadde opprinnelig en normannisk tårnhatt. I 1594 måtte tårnhatten vike for et spir, bygget av Matz Tårnbygger. Om dette var kirkens første spir vites ikke sikkert, men det ble ikke det siste spiret. Allerede i 1652 måtte det bygges et nytt spir, men heller ikke dette ble stående lenge. 17 år senere blåste det ned og kirken ble stående uten spir i 25 år. Spiret som da ble bygget er det vi ser i dag, og har stått imot vær og vind i over 300 år. Spiret rager 64 meter i været.
Kirken har omkring 400 plasser.

Kirkebygg er kulturarv, historie og en viktig del av vår identitet. Derfor er det så viktig å ta vare på dem for framtiden. Regjeringen har styrket innsatsen med å ivareta middelalderkirker i stein. Det er Riksantikvaren som har forvaltningsansvaret for ordningen og Ringsaker kirke er en av de kirkene som prioriteres for midler. Det jobbes nå med restaureringsarbeid av taket på Ringsaker kirke.

Alterskap
Alterskapet i Ringsaker kirke er unikt. Av førreformatorisk kirkekunst er dette alterskapet helt enestående hva kvalitet og størrelse angår. Skapet er laget i Antwerpen, rundt 1520.
Inne i skapet er det skåret ut nesten 100 figurer som er belagt med bladgull. Skapet er delt i tre partier, hvorav midtpartiet skildrer en rekke scener; korsfestelsen på Golgata, Vårherre med sønnens døde legeme i sine armer, mens Jesu stamtre og Maria i stråleglorien er fremstilt på sidene. I feltene under kan man se, bak et gitter, Kristi legeme på alteret mellom hyrdenes og kongenes tilbedelse av barnet, og på fotstykket illustreres dommedag. På skapdørenes innside er det nisjer med figurer av 12 helgener, hvorav de kvinnelige er plassert på høyre side og mennene på venstre side. Utsiden av dørene er bemalt i likhet med fotstykkets dører.

Prekestol
Prekestolen er en baldakin fra 1704. Utført i tre og skåret ut av Lars Jensen Borg. Prekestolen i Vår frelsers kirke i Oslo har vært til stor inspirasjon til kunstneren.

Kirkeklokker
Kirkeklokkene som er i klokketårnet i dag (se bilde) er fra tidlig 1800-tallet. De er støpt hos klokkestøper Schmidt i Kristiania og er stemt i aiss (Bb) og fiss (gess). For omkring 40 år siden oppsto det en liten sprekk o godset på den minste klokken. Det ble da støpt en kopi hos Olsen og Nauen i Slagen i Vestfold, Norges eneste klokkestøperi med fem generasjoners kontinuerlig drift. Den gamle klokken som ble tatt ned kan du se i nordre tverrskip, der den står til pynt. I 1989 ble kirkeklokkene utstyrt med elektronisk ringeanlegg.

Ringsaker kirke har åpent for publikum fra 23.juni til 10.aug kl 08 - 15. Omviser er tilgjengelig hver dag. Grupper kan avtale omvisning hele året rundt ved å kontakte kirkekontoret: post.ringsaker@kirken.no

*Da kirken ble bygget var det lite med erfaring og kunnskap om bygging i stein i denne delen av landet. Det antas derfor at det var fagfolk fra Europa som begynte arbeidet med å reise kirken. Det var imidlertid tilgang på byggemateriale, i Ringsaker er det flere områder med ortocerkalk. Kirken er oppført i kalkstein, som er murt med kalkmørtel mellom hver enkelt stein. Kalken får man ved å brenne kalkstein, for så å tilsette vann og så videre sand for å få kalkmørtel.

Kilder/les mer: 

Hvor: Storgata 550, 2390 Moelv
Parkering: Ved kirka
Kart: Se her

ringsaker kirke 3.jpg Ringsaker kirke 2.jpg Ringsaker kirke 1.jpg 
De to første illustrasjonene viser Ringsaker kirke før og etter utvidelsen på slutten av 1200-tallet og ombygging fra tårnhatt til spir i 1594. 
​Illustrasjoner: H. Sinding Larsen, fra boka «Ringsaker kirke og altertavle paa Hedmarken. En beretning om dens tilblivelse» av Reinert Siversen.

 

 

 

bensinstasjon.jpg

5) Ringsaker bensin & service, Åshøgda

Landets første bensinstasjoner ble etablert tidlig på 1900-tallet. Bilen ble raskt populær og i løpet av 20 år kunne en allerede telle 17.000 biler i landet. På 1930 tallet slo funkisstilen igjennom, særlig i byer og større tettsteder. Denne arkitekturstilen skulle vise seg å bli dominerende i mange tiår når det gjaldt bensinstasjoner. Funkisstilen var et oppgjør med tradisjonell arkitektur og dens bruk av historiske stilelementer. Funkisstasjonenes enkle rene linjer og dynamiske utforming passet godt til det morderne fremkomstmiddelet – bilen. Stasjonselementene som står ved Eriksrud på Åshøgda er fra 1960-tallet og gir et godt bilde på et tidstypisk anlegg.

Under 2.verdenskrig ble bensin forbehold den tyske okkupasjonsmakten, og bare de som trengte bil til næringsøyemed fikk beholde den. Etter at bilsalget ble frigitt i 1960 økte både antall biler og bensinstasjoner dramatisk i landet. På det meste var det opp imot 5000 stasjoner, hvorav mange var rene pumpestasjoner. Mange brukte bilen bare i sommersesongen og lot bilen stå om vinteren. Da piggdekkene kom på midten av 60-tallet utførte bensinstasjonene også dekkskift, i tillegg til oljeskift, smøring og mindre reparasjoner

Da oljekrisen kom på 70-tallet ble det utfordringer for bensinstasjonene. Til da hadde stasjonene hovedsakelig solgt bensin og bilrekvisita, og det ble nødvendig å tenke nytt for stasjonene. Vareutvalget ble utvidet med magasiner og tobakk, sjokolade og brus. I dag finnes det i underkant av 1600 bensinstasjoner, pluss en rekke rene lade-stasjoner.
Pølser og kaffe, hurtigmat og kioskvarer utgjør stadig en større del av tilbudet ved stasjonene i dag.

Kilde/ les mer: Jacobsen Petter Tinde, Linde Kirsten. (2019) Bensinstasjonsboka. Museene i Akershus; 

Adresse: Åshøgdvegen 468, 2360 Rudshøgda
Parkering: Ved stasjonen
Kart: Se her

 

 

 

stabbur.jpg

6) Stabburet på Sund, Helgøya

Stabburet på Sund er kanskje landets fineste og største stabbur. Det er bygget i 1878 og arkitekt var Georg Andreas Bull (1829 – 1917).  Han har for øvrig tegnet flere av bygningene på Sund.
Han har blant annet tegnet Vestbanestasjonsbygningen i Oslo.

Stabburet er i laftet tømmer i tre etasjer.  Det er små vinduer i alle rom i første etasje. Disse er utstyrt med solide gitre og i nedre vinduskarm er det innlagt taggete jernrammer. Ikke fristende for en sulten tjuv å prøve seg der. Stabburet har alltid stått på høge stabber. Det skulle være luftig under golvet for at fuktigheten ikke skulle slå inn i bygningen, slik at korn og mjøl ble rått. Dessuten skulle det være fritt for rotter og mus.

Første etasje:
Ett rom for spekeskinker og spekekjøtt av sau, ku og okse, speke- og blodpølser. Saltingsbaljer i lagget treverk var plassert på golvet.  Disse måtte være tette så ikke saltlaken rant på golvet og ødela golvet. Fra taket hang det nettingrister hvor de oppbevarte flatbrød. I taket var det rikelig med solide kroker til å henge opp skinker og kjøtt til speking. Det ble oppbevart spekemat her til slutten av 1970. Et annet rom ble brukt til oppbevaring av mjøl til baking. Her er store mjølbører, en for hver mjølsort, hvete, rug, havre og bygg. Alt brød ble bakt hjemme. Ofte var det også ei kiste til lagring av ferdigbakt brød på stabburet. Et tredje rom var brukt til sommerlagring av kjørepelser og annet vintertøy.

Andre etasje:
Her var lagringsrom for både matkorn og såkorn. Kornet ble lagret her for tørking, før det ble kjørt til mølla hvor det ble malt til mjøl. Det ble laget både matmjøl og mjøl til dyrefor til gardens dyr.

Tredje etasje:
Denne etasjen ble brukt til oppbevaring av såkorn til neste års avling. Heiseanordningen i tverrenden på stabburet var et godt hjelpemiddel for tunge korn- og mjølsekker som skulle opp og ned i
2. og 3. etasje. Mang en rygg ble spart for tunge bører. Stabburet er rikt utsmykket  og det er utstyrt med fine lufteluker. Stabburet har ny fundamentering med støpte pilarer, og trappen  ble fornyet i 2019.

I dag inneholder stabburet blant annet et skolemuseum i første etasje. 

Kilde: Signe Knudsen, Nes og Helgøya Historielag
 

Adresse: Helgøyvegen 105, 2350 Nes På Hedmark
Parkering: Parkering på Sund
Kart: Se her

skole.jpg

Skolemuseet i første etasje i stabburet på Sund. 
Foto: Ricardofoto/Ringsaker kommune

 

 

 

Kalksteinsovnen+i+Bergevika+1+-+FOTO+Ricardo+Foto.jpg

7) Kalkovnene på Helgøya

I Bergevika står tre kalkovner fra 1800-tallet. Disse ble brukt til kalkbrenning, både til industrielle formål, lokal byggenæring og jordbruk. Ovnene er viktige industrielle kulturminner, som forteller en unik historie. Stein herfra har trolig blitt brukt i mange kjente bygg rundt Mjøsa. Kalksteinen fra Bergevika har trolig vært i bruk allerede fra tidlig middelalder. Både den gamle domkirken i Hamar, som nå ligger under glasstak på Domkirkeodden og bispegården som ligger rett bak kirkeruinen, er bygget av stein, blant annet fra dette kalkverket. Også kirkene på Nes og Stange har fått stein fra dette steinbruddet.

Kalkovnene er konstruksjoner i stein for oppvarming av kalkstein ved kalkbrenning. Kalksteinen ble oppvarmet til mellom 800-1.000°C og ble med det spaltet til såkalt ulesket kalk eller brent kalk, og ble brukt som en råvare til mørtel og puss.

Teknologien med å brenne kalk var kjent andre steder i verden lenge før Kristi fødsel. Teknologien antas å ha kommet til Norge via engelske munker i vikingtiden. I middelalderen gikk det med store mengder kalk til oppføring av klostre, kirker og til festningsanlegg. Kalkstein ble allerede i middelalderen brutt på Helgøya for å bygge kirker. Murkalken har i ettertid vist seg å være meget sterk og varig. Kalksteinen («limstein») har ellers vært mye brukt som bygningsmateriale på øya, særlig til grunnmurer og fjøs. Avfallskalken ble brukt som jordforbedringsmiddel i landbruket.

Kalkovnene er oppført rett nedenfor kalkbruddet for kortest mulig transportveg. I skogen ligger også jernbaneskinner som ble brukt til frakt i produksjonen. Den brente kalken ble fraktet med båt til jernbanestasjonen på Hamar, eller på Mjøsa og Vorma helt ned til Vormsund. Vinterstid gikk transporten med hest og slede over isen. Landhandleriet Stefferud og forekomsten av kalkstein fylte Bergevika med yrende liv. Her var det daglig anløp av både lastebåter og lokalbåter fram til ca. 1940 da den siste av ovnene ble slukket på grunn av mangel på koksgrus. Det ble gjort et lite forsøk på å starte opp igjen brenning ved en av ovnene i 1945, men i 1952 ble også denne ovnen slukket for godt.

Ovnene står innenfor grensa til Bergevika naturreservat, som er vernet for den særegne vegetasjonen knyttet til den kalkrike grunnen.

Kilde/les mer:   
Stabo Eeg, Nils Christian (1983) Kalkbrenning i Bergevika. Årbok 1983; Nes Historielag
Områdeplan for Helgøya i Ringsaker kommune, Hedmark fylke (2017) Fylkesmannen i Hedmark 
NRK: Kalsteinsovnene ga steint til flere kirker

Adresse: Bergevika 92 på Helgøya
Parkering: Ved småbåthavna
Kart: Se her

 

 

 

split2 (1).jpg

8) Mjøsparken, Brumunddal

I nesten 100 år var Strandsaga, i dag Mjøsparken, et industriområde. I 1916 satte Børre Vik opp et enkelt saghus med dobbel sagbenk. Her skar han tømmer som kom vannvegen. I 1924 overtok Berger Langmoen sagbruket. Tømmeret ble kjørt eller fløtet på Mjøsa til Strandsaga. Der ble det lagret i vannet. Strandsaga ble nedlagt som sagbruk i 1940, men området ble brukt som  tømmerlager helt fram til 1998. I 2016 startet arbeidet med Mjøsparken, som i dag er en moderne park med blant annet  friluftsområder, badestrand, lekepark og skatepark. Rester fra tømmerhistorien kan du se fire steder i parken: Kjerraten, lensefestene, kranfundamentet og pumpetårnene. Ved hvert sted er det satt opp infoskilt. 

NB: VI anbefaler å legge Ti på hjul-turen til Mjøsparken fra og med slutten av juli, da to av kulturminnene inntil videre er utilgjengelig grunnet anleggsarbeid. De fire infoskiltene i parken er heller ikke på plass før den tid.  

Kjerraten
På slutten av 30-tallet kjøpte Berger Langmoen en kjerrat av Moelven Cellulose. Den ble montert på Strandsaga i 1940. En kjerrat er et mekanisk drevet spill med et hjul som det er lagt en kjetting over. Denne trekker tømmeret opp på land og inn på saga. Før kjerraten ble montert, måtte arbeiderne snare og dra stokkene opp over ei bru med vaier og vinsj. Kjerraten var i bruk helt fram til 1961. I dag står stålkonstruksjonen igjen som en portal ut mot bruene ved Bystranda. 

0412-08566.jpg 0412-08570.jpg Ny skilt mjøsparken.JPG

Tømmer på vei inn i kjerraten på sorteringsanlegget på Strandsaga. Kjerraten gjorde jobben lettere for arbeiderne. 
Foto: Anno Domkirkeodden/Digitalt Museum
Kartet viser hvor kulturminnene ligger i Mjøsparken. 

Lensefestene
Tømmer som ble lagret i Mjøsa ble holdt på plass av lenser og ledet inn mot land. En lense er lange «gjerder» i vann, laget av tømmerstokker bundet sammen i enden og festet til bunnfaste konstruksjoner, såkalte lensefester. Mellom 15-20 slike fester sto mellom Gjeddevika og neset ved Strandsaga. Fire av disse står fortsatt i vannet utenfor Bystranda. 

0412-08174.jpg Lensefeste justert.jpg
Mellom 1998 og 2016 lå store deler av Strandsaga brakk. Lensefestene sto igjen i vannet og minnet om stedets historie.
Foto: Bjørn Nybakken og Anno Domkirkeodden/Digitalt Museum

Kranfundamentet
Tømmerkrana for lessing og lossing ble montert ute på moloen omkring 1940 og gjorde arbeidet lettere for mannskapet. Oppbevaring av tømmer i Mjøsa førte til mye ekstra arbeid. På midten av 70-tallet gikk man over til lagring på land med kontinuerlig vanning når klimaet ble for tørt. Krana ble da tatt ut av drift. I dag ligger betongfundamentet til den gamle tømmerkrana igjen på vei ut mot odden i Mjøsparken. 

0412-08169.jpg 0412-08171.jpg
Lastebiler på vei ned til tømmerkrana for å losse tømmer til lagring i Mjøsa. Krana lå ute på moloen.
Foto: Anno Domkirkeodden/Digitalt Museum

Pumpetårnene: 
To gamle pumpetårn står igjen i Mjøsparken. Det første ble bygd rundt 1941 da Berger Langmoen starter produksjon av fiberplater, såkalte wallboard, laget av restavfall som sagflis og høvelspon. Dette krevde stor tilgang på vann, og arbeidet med pumpehus og ny vannledning fra Mjøsa startet. Anlegget ble senere dimensjonert for å kunne benyttes for vanntilførsel til Brumunddal. Begge pumpehusene var i bruk helt fram til 2019. I dag er det nordre bevart som et kulturminne. Det søndre tårnet forsyner både Moelven Langmoen AS og Tine Meieriet Brumunddal med vann. 

0412-07840.jpg 0412-08211.jpg

Bilde 1: I 1941 startet arbeidet med pumpehus og ny vannledning. Jobben ble gjort med hakke og spade og ledningen ble bygget i tre.
Bilde 2: I 1967 var det flom ved Strandsaga og vannet sto kun 1,8 cm. fra pumpene i tårnene. 
Foto: Anno Domkirkeodden/Digitalt Museum

Kilder/les mer: 
Solveig Gerd Bakken: «Veldresida i Brumunddal. Fra fortid til nåtid i tekst og bilder»
Thor Gotaas: «Fra bygd til by i bilder»
Hedmarksmuseet og Domkirkeodden: «Brumunddalsboka»
Kaare Wilhelmsen: «Berger Langmoen AS – et industrieventyr i innlands-Norge»
Anno Domkirkeodden - Digitalt Museum      
  

Adresse: Tårnvegen, ved avkjøring fra E6 til Brumunddal
Parkering: Følg skilting for parkering
Kart: Se her

 

 

 

vask (1).jpg

9) Kvernveit, Brumunddal

Kanalen Kvernveita er et viktig industrielt kulturminne og en sentral del av historien til Brumunddal. Det er indikasjoner på at Kvernveita eksisterte allerede på 1600-tallet, og det antydes at den kan være påbegynt så tidlig som i middelalderen. Kvernveita var en enkel kanal på en strekning på cirka to kilometer og hadde en fallhøyde på cirka 30 meter. Næringslivet vokste frem langs veita, omkring 30 bedrifter hentet kraft herfra, blant annet sagbruk, møller og brenneri, meieri, farveri, garveri og frørenseri. I 1870 var det 25 vannhjul som gikk langs Kvernveita. Det var ikke bare næring og industri som hadde nytte og glede av Kvernveita, veita ble også brukt til både klesvask, fisking og bading. Utviklingen første etter hvert til at Kvernveita mistet sin funksjon, og vannløpet ble etter hvert lagt i rør.

I 2011 startet arbeidet med å løfte frem minnet om Kvernveita igjen. I Gamlegata ble en strekning av der Kvernveita hadde gått tilrettelagt som en liten park med kulturlandskapspreg og med refereanser til historien om Kvernveita der det ble gjenninført vann i veita i form av lukket vannanlegg.

0412-07158.jpg 0412-16465.jpg

Bilde 1: Vasking av klær i Kvernveia foran K. Kolloens vaskehus på Finsdal i Brumunddal
Bilde 2: Kyr ved Kvernveita. Brenneriet i bakgrunnen. 
Foto: Anno Domkirkeodden/Digitalt Museum

Kilde/les mer:
Nedrelid, Tove (1986) Kvernveita i Brumunddal. Magisteravhandling, Instituttet for etnologi, Universitetet i Oslo

Adresse: I krysset ved Gammelgata og Øverbekkgata i Brumunddal sentrum
Parkering: I sentrum
Kart: Se her

 

 

 

 

gravhaug (1).jpg

10) Gravhaug, Koss i Veldre

Et av mange gravminner i området rundt Veldre kirke. Gårdene Bye, Koss og Flisaker er av de eldste gårdssamfunnene i Veldre og i området her finner man mange gravhauger fra vikingtid og jernalderen. Denne gravhaugen skriver seg fra jernalderen og er et automatisk fredet kulturminne (eldre enn fra år 1537, jfr. Kulturminneloven 1978).

En gravhaug er en haug av jord, sand, grus og eventuelt varierende mengde stein bygget over et gravsted. Haugene kan også være del av naturlige naturformasjon. Haugene kan ha indre konstruksjoner som gravkammer av stein og ytre byggverk som kantkjede av stein langs haugens ytterkant. Utgravninger av hauger har vist at det kan være en slags vollgrav, rundt haugen, kalt fotgrøft eller kantkjede og kan ha fungert som en avgrensning av gravhaugen. Størrelsen på gravhauger varierer, fra de helt små til de som ruver tydelig i landskapet. Haugene kan også ha forskjellig form, men de ovale og sirkelrunde er de mest vanlige, men her fra gravhaugen på Koss ser man også ned mot en langhaug. Skikken med branngraver dominerte i eldre jernalder, men begravelser uten kremasjon øker i omfang utover i jernalderen. I første del av jernalderen fikk den avdøde ofte med seg lite gravgods, men med tiden øker mengden og verdien på gravgods.

Noen hauger, særlig de større, ligger enkeltvis eller med god avstand til andre hauger. Samtidig kan man finne sammenhengende gravfelt med uttallig graver. Et gravfelt fra jernalderen kan inneholde flere hundre graver. På gravfelt med gravhauger er det ikke uvanlig at det også forekommer graver uten synlig markering, såkalte flatmarksgraver, som da ikke er synlige før man begynner å grave i jorda. Et slik gravfelt kan ha vært i kontinuerlig bruk gjennom det meste av jernalderen. Ofte finnes gravhauger og gravfelt langs åsrygger og på moreneavsetninger, gjerne knyttet opp til gamle ferdselsveier. Et steinkast til høyre for gravhaugen på Koss finner vi et slikt gravfelt, på Flisaker. På høydedraget her ligger hele 20 – 25 gravhauger.

På Østlandet kan gravhauger i hovedsak dateres til jernalder (500 f.Kr. - 1030 e.Kr.). Som en generell regel kan man si at små hauger ofte er fra eldre jernalder (500 f.Kr. - 400 e. Kr.), mens store og høye gravhauger er fra yngre jernalder (400 - 1030 e.Kr.). Det finnes imidlertid mange unntak. Vanligvis er gravhauger plassert i områder som defineres som sentrale jordbruksstrøk, og jernalderens gravhauger var i de fleste tilfeller knyttet til konkrete gårder. Derfor gir spredningen av gravhauger en god indikasjon på hvor den faste bosetningen lå i jernalderen.

I dag er mange gravhauger gjengrodde og lite synlige i terrenget. Det vil ofte være en forsenkning i toppen av haugen. Det kan være store kratre som er spor etter gravplyndring som ble foretatt allerede i forhistorien, eller etter en av de mange arkeologiske undersøkelsene som ble utført på 1800-tallet.
Det kan også være resultat av at en kiste eller gravkammer inni haugen har kollapset.

Kilde/les mer:
Hagen, Anders og Skjeseth Steinar (1991) Ringsakboka 1 Opphavet.
Brøttum-, Ringsaker- og Veldre Historielag

 

Adresse: Flesakervegen 15, 2385 Brumunddal
Parkering: Ved Veldre kirke. Herfra er det cirka 300 meter å gå
Kart: Se her