Svitlana og Lidiia ønsker velkommen til Ekreskogen, der de nå er bosatt i hver sin kommunale bolig sammen med barna sine. Det har gått ti år siden de møttes for første gang i et bryllup hos en felles venninne i Ukraina. Nå serverer de kaffe og ukrainsk godteri, mens de forklarer etter beste evne – delvis på engelsk, delvis på norsk og delvis på ukrainsk.   

– Oleksander (3) sover nå, og storesøster Anastasya (7) er inne og leker, sier Lidiia og peker inn i leiligheten.

– Victoria (14) og Oleksander (8) er snart ferdige på skolen. De kommer nok syklende hjem snart, sier Svitlana.

Flyktet for livet

Svitlana er egentlig selvstendig næringsdrivende, og i Ukraina levde hun av å designe og sy klær. Lidiia på sin side, var i mammapermisjon da den russiske invasjonen brått gjorde slutt på familieidyllen.

– Da det ble krig, innså jeg etter en stund at jeg ikke hadde vi ikke noe annet valg enn å pakke koffertene våre og legge på flukt. Først ville jeg ikke forlate landet og familien, men innså etter hvert at det var nødvendig for å få barna i sikkerhet, sier Lidiia.

Selv bodde hun i byen Vasilkov, om lag 20 kilometer fra Kyiv.

– Det var vært vanskelig og opprivende. Barna gråter ofte og spør hvor pappa er, legger hun til.

Svitlana flyktet også fra Kyiv med barna Victoria og Oleksander. Selv om ingen av dem kom fysisk til skade på veien ut av Ukraina, har flukten fra krigen vært en stor psykisk belastning. Med den pågående krigen som et kontinuerlig, smertefullt bakteppe, er det vanskelig å fokusere på å stable på bena et nytt liv i Norge.

– Vi går også med en konstant frykt for hva som kan skje med dem som er igjen i Ukraina, og følger med på nyhetene hver eneste dag. Vi snakker med mennene våre til faste, avtalte tider. Noen ganger har mennene våre blitt forhindret i å ringe til avtalt tid. Da blir vi selvsagt urolige, forteller Svitlana.   

Hadde familie på Brøttum og ville til Norge

– Jeg ville til Norge fordi jeg har familie og venner på Brøttum. I Moelv har vi blitt veldig godt mottatt av lokalsamfunnet. Vi har fått mye oppmerksomhet, og alle er vennlige, smiler og ønsker å snakke med oss. Det er litt vanskelig med språkbarrieren, men vi har fått så mye hjelp av Røde kors i Moelv. Gjennom dem har vi fått tilbud om språkkurs og fritidsaktiviteter, noe vi er veldig takknemlige for, sier Svitlana.

– Her i Moelv har vi fått alt vi trenger. Kommunen har skaffet oss et godt sted å bo og barna trives på skolen. Vi har fått alt vi kunne drømme om i denne situasjonen, legger hun til.

Vil studere medisin i Norge

Victoria, datteren til Svitlana, har også funnet seg godt til rette i 9. trinn på Moelv skole. Språkbarrieren var vanskelig i begynnelsen, men nå går det bedre, både i engelsk og norsk.

– Det er kult å bo her i Moelv. Først var vi sjokkert fordi alle smiler og er så vennlige her i Norge. I Ukraina må alle bare jobbe og tenker først og fremst på seg og sitt. Det er et kaldere folkeslag, sier Victoria.

Nå ser hun for seg en fremtid som student i Norge, når den tid kommer.

– Jeg elsker biologi og kjemi og har lyst til å ta medisinstudiet, og ønsker å gjøre det i Norge. Vi har jo familie på Brøttum, så hvis jeg reiser tilbake til Ukraina, vil jeg nok uansett komme tilbake til Norge for å studere, legger hun til.

Lillebror Oleksander liker også å gå på skole i Norge.

– Det går bra på skolen. Vi spiller fotball og leker ute. Også går jeg på fotballtrening, sier han.

– Takk, Moelv, takk Ringsaker, takk Norge!

Lidiia og Svitlana har liten tro på at det blir mulig å reise hjem til Ukraina med det første.

– Vi må ta dag for dag. Mens vi er her, ønsker vi å være til nytte for samfunnet. Derfor vil vi lære norsk og bli integrert i samfunnet, sier Svitlana.

Mens praten går, kommer det en ny nabo innom, Tetiana Leremenko.

– Jeg er naboen til Lidiia og Svitlana. En god nabo, forteller hun på norsk, mens hun drar opp en notatbok med norske gloser.

– Jeg øver og øver. Går på norskkurs med Røde kors i Moelv og studer, studerer og studerer hver dag, sier hun, mens hun flikker gjennom sidene i notatboka.

– Kan du skrive en ting? spør Tetiana.

– Jeg vil bare si takk til Moelv, takk Ringsaker kommune og takk til Norge for at vi har blitt tatt så godt imot. Vi er evig takknemlige for det.

Foto (f.v.): Lidiia Shevchenko med datteren Anastasya Shevchenko, Victoria Novak, Svitlana Novak med sønnen Oleksander Novak og naboen deres, Tetiana Leremenko.